Å leve med Fibromyalgi

Jeg har vel mer eller mindre gitt opp på denne bloggen, og det er vel i og for seg greit. Jeg foretrekker å skrive på engelsk uansett. Men, er jo kjekt å ha et sted man kan hive ut av seg ting og tang på norsk også, så selv om jeg sjeldent skriver noe her, så blir jeg nok å beholde bloggen.

For, en gang i blant har jeg behov for å si noe som jeg ønsker å dele med det norske folk først og fremst. Sånn som i dag.

Dere vet jeg har fibromyalgi. Jeg fikk diagnosen i fjor, etter å ha levd med smerter i over ett år. Folk flest vet dette. Men vet dere hvordan det er å leve med fibromyalgi?

Det er tungt. Det er det.

Det er mange fine dager, selvfølgelig, hvor du kan gjøre ting du ellers ikke klarer, og humøret virkelig er på topp. De dagene er så utrolig viktige! Man må ta vare på dem. For, av og til er de dagene det eneste som holder deg gående.

Å leve med fibromyalgi er å ha dager der du våkner og alt bare verker. Det er en sånn sinnsykt merkelig smerte - som tannverk, eller intense menstrasjonssmerter - og den er overalt. Det gjør vondt å ligge stille, men det gjør enda mere vondt å bevege seg. Og du tenker i ditt stille sinn at du kunne sikkert klart å trosse smertene, hadde du bare hatt energien til det.
Du er utslitt. Du aner ikke hvorfor, for du har ingen grunn til det, spesielt siden du nettopp har våknet etter en lang natt med søvn. Men sliten er du. Helt tappa for energi! Du vil så gjerne stå opp, men du klarer det bare ikke, og du er ikke helt sikker på om det er smertene eller manglen på energi som setter den største stopperen for deg.

Å leve med fibromyalgi er å ha dager der du sitter og suller med et eller annet, for å få tankene vekk fra smertene, og du sitter midt oppi noe som er spennende og gøy, og tårene bare begynner å trille. Du skjønner først ikke helt hva det er som skjer, før det går opp for deg at du er så sliten og lei at du bare vil gi opp. Du har så sinnsykt behov for å ta deg en dusj, men du makter ikke å komme deg på beina, langt mindre komme deg inn på badet, kle av deg, og dusje. Så du bare sitter der og griner, helt alene, og hater at ting er som de er.

Å leve med fibromyalgi er å ha dager hvor du lurer på om det er verd det. Du er så trett og sliten hele tiden, uten grunn, og smertene går aldri helt bort, og om du prøver å gjøre noe du har lyst til - gå deg en tur, male en vegg, lage middag, henge opp klær - så blir smertene nesten uutholdelige. Du blir bare sittende og lure på hvorfor du i det hele tatt gidder. Skal du leve sånn resten av livet? Er det verd det? Hadde det ikke bare vært bedre å slippe unna...?
Men du biter tennen sammen, sta og bestemt, og kjemper deg opp. Du SKAL! Du får ikke gi opp! Og du smiler og er fornøyd med deg selv, og går verden i møte. Og der møter du folk som sier at du er lat. At du bare bruker det hele som en unskyldning får å slippe å gjøre noe. Så du kan sitte på rævva og bli dulla med. Det er bare en unskyldning. Du er bare lat. Smertene er sikkert ikke like ille som du tror. Det er jo bare å ta seg sammen.

Om du har vært borti depresjon, så kjenner du vel mye igjen. Det er mye av den samme håpløsheten. De samme tankene om å bare få gi opp. Og de samme blikkene og ordene fra folk som ikke klarer, eller vil, forstå. Som ikke aksepterer.  Og den samme følelsen av å stå helt alene.

Å leve med fibromyalgi er å ha dager hvor du bare sitter og gråter, og du vet ikke lengre om det er smertene, manglen på energi, eller den følelsen av ensomhet og håpløshet som er grunnen. Du er kvalm, men vet ikke om det er fordi du har så vondt, eller fordi du er sulten siden du ikke har vært i stand til å lage deg mat. Du har egentlig bare lyst til å legge deg ned og sove, og aldri mere våkne, men du har for vondt til at du skal klare å i det hele tatt sovne.

Å leve med fibromyalgi er å ha sånne dager, så altfor ofte, og alikevel klare å bite tenna sammen og fortsette fremover. Du klamrer deg til de få du har i livet ditt som forstår og aksepterer, og som stiller opp for deg, og du tviholder på de få gode dagene du har, mens du stavrer fremover med en tanke om at du skal ikke gi opp. Ikke faen.

Du er ikke ferdig med verden. Ikke riktig enda.

Uoriginal bloggtittel

Glemte blogginga i går. Kom på det en eller gang i natt i halvsøvne, og da var litt vel seint å skulle begynne å skrible ned noe.

Hittils har jeg vært noenlunde flink med de å blogge hver dag, noe som var meningen med denne bloggen, men jeg kjenner at jeg allerede nå er blitt litt lei det. Var det jeg regna med, egentlig. Så, ja, er nok mye mulig at jeg blir å stoppe med den daglige blogginga etter hvert. Dessuten er det å blogge på norsk ikke helt min greie. Men, men..

Jeg skal nok prøve så lenge jeg kan å opprettholde denne daglige bloggplanen, så vi får vel se hvordan det går.

Sliiiten

Trett og sliten, uten grunn. Helt normal dag, med andre ord.

Jeg hadde flust med planer for dagen, om ting som var viktig at jeg fikk gjort, men så var jeg så glup at jeg gikk meg en liten tur, og etter det så var jeg rett og slett tappa for energi. Er så irriterende at det blir slik! Spesielt når jeg pleide å være mere aktiv før. Herregud, da jeg bodde i Åga og hadde psykolog-time på Selfors så gikk jeg dit. Da jeg jobbet på Rana Produkter så stod jeg opp ekstra tidlig hver morgen for å gå på jobb. Jeg pleide å gå overalt, uansett hva det var. Og nå er det bare så vidt jeg greier å gå på butikken som er rett borti gata uten å bli helt utslitt.

Jeg vet at hovedgrunnen til at det er blitt sånn er Fibromyalgien. Smertene i kroppen, og manglen på energi, er det som gjør det tungt for meg å gjøre noe. Men en annen grunn er det at jeg rett og slett ikke er vant til å bevege meg lengre. Jeg har holdt meg i ro i over et år nå, og har blitt kjørt over det hele, bare fordi jeg har disse fordømte smertene. Og det har svekket musklene og utholdenheten min ende mer enn Fibrodritten ville gjort på egen hånd.

Men, jeg vet også at det ikke hjelper å klage. Legen min vil ha meg i jevn trening, for det kan hjelpe meg med å bli sterkere i kroppen, men jeg må passe på å ikke overdrive. Spesielt siden legene i Sandnessjøen ga klar beskjed om at jeg må ta det med ro nå fremover, så jeg ikke sliter meg enda mere ut og utvikler ME. Men hvor mye med ro skal jeg egentlig ta det? Og hvor lenge? Det er så vanskelig å vite...

Ja, i dag er jeg ekstra trett og sliten, og da begynner tankene å vandre, og jeg mister mye av den gode peppen jeg som regel har. Det går nok over når jeg har fått sovet litt, vil jeg nok tro!

Helgestress og kos

Ble ikke nå innlegg i går, men jeg hadde en travel dag så jeg hadde rett og slett ikke tid til det.

Ble byrunde med mamma da jeg våkna, og det ble jo brukt en del timer på det. Fikk egentlig ikke gjort no særlig handling, siden pengeboka er ganske så slank akkurat nå, så det ble mest bare trøing for å kjikke på ting. Og, selvfølgelig, kafébesøk. Er viktig det!

Brukte en del tid på å rydde og ordne ting i leiligheta da jeg kom hjem, og endte opp med å gjøre alt på én gang og stresse meg selv skikkelig. Typisk meg. Men jeg oppdaga at pakken med sopp som lå i kjøleskapet hadde begynte å lekke soppvann over det hele, midt oppi all ryddinga og styringa, så da ble det jo panikk og stress og diverse. Jeg tror ikke jeg vet hva det vil si å ikke stresse, hehe.

Men så kom ettermiddagen og kvelden, og da kom min kjære søster Stina på besøk! Jeg gjorde et forsøk på å lage middag til oss, som faktisk ble ganske så vellykka, utrolig nok, og så ble det øl og masse dritprating om alt og ingenting. Måtte selvfølgelig fortelle om turen til Argentina. Var skikkelig søsterkveld! Er godt å kunne gjøre slikt, så jeg er gla hun foreslo det. Etter mye om og men øl, så ble det en flaske vin på oss og Resident Evil. Knallkveld!

Var ikke i seng før i 4 tiden i natt en gang, høvelig berusa og glad.

I dag har jeg vært zombietrett. Faktisk ikke no særlig syllefyk i dag, utrolig nok, men trett er jeg. Ble jo ikke så veldig mye søvn på meg, så er vel ikke så rart det da. Og så kom min andre søster, Ann-Evy, og henta meg og tok meg med på shopping! Var skikkelig knall å få det gjort, spesielt når det var sammens med søstersi.

Jeg har to helt fantastiske søstre som jeg elsker over alt på jord! De er tvillinger, men så ulike som natt og dag, og jeg forguder dem virkelig, begge to. Jeg beundrer de begge, på forskjellige måter. Den ene er en sporty, målretta, og hissig liten hobbit-arbeidsnarkoman, mens den andre er elegant, filosofisk, og morsom liten hobbit-gamer. Ja, de er begge hobbiter, så lave som de er, haha! Jeg kunne skrivd en hel avhandling om dem begge; om hvor forskjellige de er, men samtidig veldig like, og hvor utrolig flotte og fantastiske de er, begge to!

Da jeg kom hjem fra shopping ble det gavepakking og litt organisering, og straks skal jeg hive på meg klær og traske nedover til mamma og pappa og lillebror for å spise søndagsmiddag. Jeg har virkelig verdens flotteste familien, det er jeg sikker på!

Ha en flott søndag!

Sløv fredag og Roswell

Herregud jeg er trett i dag. Har vært fullstendig zombie hele dagen. Kom meg faktisk ikke opp av senga før den var 12, noe som faktisk ikke er normalt for meg lengre. Er mye mulig jeg slet meg ut i går. Pluss at jeg hadde problemer med å sovne i går kveld. Sjekka klokka rundt halv 3, og da var jeg enda lys våken, av en eller annen grunn. Såeh, dagen i dag har vært utrolig sløv.

Fikk handla inn til helga, og rydda unna litt i stua, men det var stort sett alt jeg orka. Har rett og slett ikke hatt energi i det hele tatt. Får satse på at jeg har litt mer energi i morgen så jeg får gjort ferdig ryddinga og vaskinga i stua. Vil så veldig gjerne få litt adventsstemning her inne..


Jeg så ferdig Andromeda her om dagen, og siden Netflix ikke har den serien jeg egentlig ville begynne å se nå - Supernatural - så fant jeg frem Roswell. En serie jeg var fan av da jeg var tenåring, men aldri fikk sett ferdig. Og, vel, wow. Så utrolig cheesy og dårlig den serien egentlig er! Men, jo, jeg kan forstå hvorfor jeg likte den da, for den er så veldig typisk cheesy tenårings-serie på alle måter. Come on, hovedpersonen, en tenåringsjente med en kjedelig hverdag, får livet snudd på hodet når en gutt avslører at han er et Alien ved å redde livet hennes. Er ikke det hva alle tenåringsjenter drømmer om? Joda, den er søt, og jeg liker den på grunn av det.

Er sært hvor mange minner den bringer frem fra tenårene mine, spesielt siden noen av karakterene i serien minner meg veldig om enkelte andre som hadde stor betydning for meg da jeg var tenåring. Er nesten så det er litt vemodig å se den serien.

Ting har virkelig endra seg. Livet har endra seg.

Kjøkkendag!

Jeg er fullstendig utslitt! Men, det er verd det.

I dag har det gått i ett siden jeg ble våken nok til å bevege meg rundt. Begynte med å vaske alle skuffene på kjøkkenet, samt sette inn hyller og vaske det ene underskapet, og etter lunsj fikk jeg ting på plass i de nyvaska skuffene, og skapet. Fikk sortert de siste kjøkken-eskene og satt de et steds hvor de ikke er i veien, så når kjøkkenet er ferdig så er det bare å tømme de og sette de siste tingene på plass.

Fikk henta frem den siste panelovnen og skulle skru den opp på kjøkkenet når jeg fikk idéen om å se om jeg fant julepynten min ute i vinterhaven. Jeg var ca midt oppi banning og snubling over esker da jeg oppdaga at vinduet innerst i hjørnet stod 1 cm på gløtt, noe det tydeligvis har gjort ganske så lenge hvis jeg skulle dømme ut ifra snøen som lå i karmen, og det faktum at vinduet hadde frøset fast i den posisjonen. Fan-friggin-tastic.

Det måtte en del ommøblering av farlig balanserte esker til, samt et skruhjern til å hakke løs is, og en altfor ukoselig klatretur over ustabile ting, før jeg fikk til å lukke det fordømra vinduet. Jeg skal ikke engang begynne å snakke om mengden av banning som oppstod under dette prosjektet.

Men, på den lyse siden, jeg fant julepynten!

Så var det bare å skru opp panelovnen, banne litt til mens jeg fjerna presenningen som dekte gulvet inne på kjøkkenet for å beskytte det under all snekkringa, plages litt ekstra med å finne ut hvordan i svarte jeg skulle få hengt opp adventsengelen min, og vaske kjøkkenbenken og gulvet, før jeg satte i kontakten til engelen min og kunne ta et steg tilbake for å nyte synet.

Kjøkkenet er kanskje ikke ferdigskrudd på skikkelig vis, men nå er det faktisk sånn høvelig rent og ryddig, og med en anelse av adventsfølelse. Jeg er fornøyd!

Jeg har faen meg vært flink.

Hunger Games!

Jepps! I dag var jeg og mamma på kino og så oppfølgeren til Hunger Games, nemmelig: Catching Fire! Og, den var rett og slett fantastisk! Jeg har vært en stor fan av serien siden i fjor når første filmen kom ut og vi var på kino og så den. Det var første gang en film fikk meg til å ville lese bøkene bak filmen, og ikke omvendt, så jeg var og kjøpte meg bøkene rett etterpå.

Needless to say, jeg har venta i spenning i et år på å få se fortsettelsen, og jeg ble IKKE skuffa! Den var dritrå! Jeg satt ytterst på setet mitt mot slutten, og når filmen var over ble jeg bare sittende med en intens trang til å rope. Faen! Jeg vil ikke vente et helt år på å se resten! AAGH!

Ja, jeg er virkelig storfan av The Hunger Games, ingen tvil om det.

Kjenner at jeg blir nødt til å lese bøkene på nytt så snart jeg får tid til det, bare for å sette meg inn i historien igjen. Jeg er ikke den som leser bøker jeg allerede har lest, men disse bøkene er på lista mi over bøker jeg gjør et unntak for. Sådetså!